”Likeverdig, inkluderende og tilpasset opplæring er overordnede prinsipper for grunnopplæringen. ... Kompetanse for tilpasset opplæring er et sentralt ledd i ”Kompetanse for utvikling – Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen 2005-2008.”  Strategien har følgende formål:

"Personalet i grunnopplæringen skal ha kompetanse som sikrer elevene og lærlingene tilpasset opplæring med muligheter til å utvikle evner og talenter i samsvar med generell del, læringsplakaten og læreplanene for fag.”  fra Forordet i Kompetanse for tilpasset opplæring, Artikkelsamling, Utdanningsdirektoratet, 2007

”Barn og unge møter lærestedet med forskjellig bagasje. Opplæringen skal redusere forskjeller og øke bindekraften i samfunnet, og må derfor ikke reprodusere eller forsterke forskjeller som allerede ligger der.” (NOU 2003:16, 13)

DA VI MØTER BARNET, ENTEN DET ER I BARNEHAGEN ELLER PÅ SKOLEN, vet vi generelt sett relativt lite om nettopp dette barnets erfaringer, tidligere utvikling og nåværende nivå. Jo mer vi vet om barns utvikling og hva som påvirker den, desto lettere er det å se og forstå. Forutsetningene for å se og forstå er individuelt forskjellig, og hva enhver av oss kan, har også sine begrensninger. 

Kompetanse om undervisning, opplæring og læring, om språkets instrumentelle funksjon, om begrepsopplæring, om nevrofysiologisk utvikling, om sansefunksjoner og om motorikk hadde vært en fordel for enhver, og ikke minst kartleggingskompetanse og kunnskap om disse områdene. Da ville vi relativt raskt ha oppfattet og forstått mer om de enkelte barnets forutsetninger og behov og visst mye om hvordan vi skulle møte dem.

DEN ALLSIDIGE LEKEN, turer i skog og mark, den gode samtalen der og da, og andre aktiviteter, som tilbys i barnehagen, og som er minst like viktig at fortsetter på skolen, stimulerer generelt sanser og motorikk og samarbeidet dem imellom. Og skulle være godt egnet til å gi gode erfaringer. Dette er også gjentatte foreteelser, noe som er viktig i seg selv, og det foregår innenfor trygge rammer. Når det gjelder å etablere de sansemotoriske ferdigheter som er av betydning for videre positiv utvikling og som i seg selv er en god forberedelse for møtet med kravene som gjelder i skolen vil vi gjerne anta at en slik generell stimulans er tilstrekkelig, men

VI VET AT ALTFOR MANGE BARN MØTER PÅ SKOLEN uten de forutsetningene vi antok å kunne forvente. Og vi vet at mange elever "faller ut" av videregående skole. Forklaringene kan være å finne i nevromotorisk umodenhet, i dårlig balanse, i marginale vansker med syn og/eller hørsel og/eller i mangelfull opplæring og liten vekt på genuin språk- og begrepsopplæring samt i sekundære vansker som til slutt kan skyldes et konglomerat av årsaker.

BÅDE I BARNEHAGEN OG I SKOLEN må der være varierte og stadig gjentatte balansefremmende aktiviteter med mye bevegelse og rytme, med grov- og finmotoriske utfordringer, med sang og sangleker, og generelt sett må også muligheter for utløp av fysisk energi, være en selvfølge. God fysisk aktivitet hindrer ikke "skolelæring", men fremmer den. Vi må ha tillit til at "tiden", som brukes til dette, har stor verdi og verdt mer enn først å må bli "ferdig med boken". Den tar ikke tid fra noe annet, men gir, forutsatt at vi vet hva vi gjør og ser det enkelte barnets behov. Dette har også noe med gutter og jenters utvikling å gjøre, og vi må vite hva. 

I barnehagealder og ved skolestart er barnets oppmerksomhetsspenn meget kort. Fysisk aktivitet av forskjellig slag vil gjøre den bedre, liksom et godt talespråk, begrepslæring og ikke minst det å mestre. Utsagn som "bruk av konkreter" finnes ikke uten grunn og skal inkludere både handling, behandling og talespråk. Handlinger er dessuten både konkrete og "konkreter". Det å sitte stille og samtidig utføre finmotoriske aktiviteter, er utfordringer som ikke alltid så lett lar seg forene. Skikkelig begrepsopplæring kan formidles hvor som helst og når som helst, forutsatt at barnehage- og skolelæreren kan det. Barnet i skolen må ikke alltid skrive, det går an å besvare spørsmål muntlig og det går an å fortelle. Bruk av talespråket er viktigere enn vi later til å tro. Og det barnet lærer ved å høre seg selv si noe, som noen lytter til, er meget vesentlig. Og hva er det som gjør at blyantgrepet kan være så vanskelig å få til, eller å kneppe knapper, og hva med lesing?  

DET ER VESENTLIG MED TIDLIG KARTLEGGING I BARNEHAGEN (OG PÅ HELSESTASJONER)  Og man må vite hva som skal kartlegges, hvorfor og hvordan. Adekvat og god kartlegging kan avdekke ulike grader av manglende, men vesentlige, grunnleggende ferdigheter og årsaksforhold relatert til disse. Et umodent sentralnervesystem (SNS) kan være årsak til forsinket utvikling av grov- og finmotorikk, dårlig balanse, dårlig fungerende hørsel og syn og problemer med konsentrasjon. Men det går an å positivt påvirke dette. 

ÅRSAKENE TIL EN UMODEN NEVROMOTORISK UTVIKLING kan være mange. Livsvilkårene under svangerskapet, selve fødselsprosessen og miljøet de første leveårene er av stor betydning. Dersom grunnleggende og viktige funksjoner - som reflekser, vestibulær/likevekt-sans, taktil sans, proprioseptiv sans (inklusive kinestetisk sans), hørsel og syn - ikke utvikles slik de helst skal, vil den grunnmuren vi bygger opp allerede fra fosterstadiet i ulik grad mangle den stødighet og fleksibilitet som er viktig for all kommende utvikling. 

OG HER MÅ VI ALTSÅ BEGYNNE TIDLIG I BARNEHAGEN dels med relevant stimulering basert på nevrofysiologisk kunnskap bl.a, dels ved hjelp av tidlig og god kartlegging der ev. problemer kan avdekkes og adekvate tiltak kan påbegynnes. (Assessing Neuromotor Readiness for Learning, Sally Goddard Blythe, 2012.)

DET ER FULLT MULIG å gjennomføre flere grunnleggende øvelser, som fremmer den utviklingen vi etterstreber. Det er vesentlig at aktivitetene, lekene eller øvelsene (også som generell stimulans) er relaterte til barnets utviklingsnivå og behov, er målrettede og kontinuerlig gjennomførte samtidig med en adekvat språk- og begrepsopplæring. Det er også meget vesentlig at vi med adekvat informasjon ved overgangen til skolen (godkjent av foreldrene), viderefører forståelsen av det enkelte barnets kompetanse og utfordringer, for  

OGSÅ PÅ SKOLEN er det vesentlig med kompetanse om dette, om tilpasning, kartlegging og tiltak relatert til nevnte områder.

Peter Blythe har, ved bruk av tidligere medisinske og standariserte metoder, utviklet reliable metoder for å identifisere og vurdere tegn på nevromotorisk umodenhet hos barn og voksne. Han utviklet også en ikke-medikamentell intervensjonsmetode, som nå benevnes INPP-metoden. Forskningen og arbeidet fortsetter og Peter Blythe og Sally Goddard Blythe ved The Institute for Neuro-Physiological Psychology (INPP) i Chester, England - er ledende innen kunnskap og forskning om sammenhengen mellom menneskets neurofysiologiske modningsnivå, atferd og læringsprestasjoner.

Magne Nyborgs mål var å forbedre undervisning og tilsvarende læring. Læringen skulle gjøres mer meningsfull og sammenhengende. Han arbeidet for at elevene skulle kunne bli i stand til å huske mer og med bedre forståelse, og derved erverve evnen til å overføre det lærte til stadig nye læresituasjoner. Gjennom positive læringsopplevelser ville det samtidig bygges opp tillit til egen læringsevne og motivasjon for videre læring. Gjennom sin forskning kom han fram til, og erfarte det gang på gang, at slik undervisning og læring kunne oppnås ved å tilrettelegge for systematisk og mest mulig fullstendig og variasjonsrik innlæring av begreper og begrepssystemer inklusive et adekvat språk, som et viktig instrument. Dette gjelder alle begreper og begrepssystemer, både grunnleggende og mer sammensatte.

JO MER VI SOM FORELDRE OG SOM LÆRERE vet om barns utvikling generelt, om nevrofysiologisk utvikling, om sansemessig og motorisk utvikling spesielt, om undervisning og læring, om hva som fremmer god utvikling, om hvilke avvik som kan observeres og hvilken betydning de kan ha, desto lettere (og tryggere) vil det være for oss å gi barna god omsorg, oppmerksomhet og stimulering. 

FOR DET DET HANDLER OM er at i trygghet for trygghet og selvtillit, kunne bygge opp/støtte opp om barnas grunnleggende forutsetninger, det være seg språklig, kunnskapsmessig, sansemessig, motorisk, emosjonelt og motivasjonelt. 

Med bevissthet og nysgjerrighet kring dette temaet, genuin interesse for det enkelte barnet, hans eller hennes læreforutsetninger og behov, samt evne til å kunne stille seg spørsmålet om hva vi som lærere kan bidra med for å fremme det enkelte barns utvikling på ulike områder, er mye vunnet.