DA DET LILLE BARNET BEGYNNER PÅ SKOLEN er noen av utfordringene nettopp fysiske ferdigheter. Barnet skal kunne kontrollere kroppen både hva gjelder balanse og grov- og finmotorikk. Det gjelder å kunne sitte stille, konsentrere seg og kunne lytte, koordinere armer og ben, øye og hånd, bruke blyant og ikke minst skal øynene kunne følge bokstaver, ord og linjer. Barnets fysiske utviklingsnivå er altså en meget viktig faktor i det å være "skolemoden". 

INDIVIDETS UTVIKLING GJENTAR  ARTENS UTVIKLING  Utviklingen av sentralnervesystemet følger en forutbestemt rekkefølge i fosterlivet og etter at vi er født. Mens rekkefølgen er genetisk bestemt påvirkes interaksjonene som foregår inne i hjernen av verden utenfor. "Every touch, movement, and emotion is translated into electrical and chemical activity that shifts the forward genetic momentum,subtly modifying the way a child´s brain is wired together." Lise Eliot, (2000) What´s going on in there? p.9

DEN ELDSTE DELEN AV  VÅR HJERNE er den laveste og innerst plasserte delen og den utvikles også først, som en del opp fra ryggsøylen. Hjernestammen, styrer faste og stereotype reaksjonsmønstre og kontrollerer elementære -men livsviktige- funksjoner. Hjernestammens ulike nervecelleområder har kontroll over bl.a. hormonsystemet, pusten, hjerteslagene, kroppstemperaturen, fordøyelsen og vår våkenhet. Her er det det autonoma/det vegetative nervesystemet som rår. I ryggmargen, som hører med til vårt sentralnervesystem, fins nerveceller som ordner med kroppens bevegelser og nerveceller som mottar følelsesinntrykk fra kroppen. Ryggmargens nervebaner leder impulser til og fra hjernen. Sentralnervesystemet modnes nedenfra og opp, fra hale til isse.

DE DELENE AV VÅR HJERNE SOM SKAL samordne våre sansepåvirkninger, gi oss bevisstheten om dem, om vårt følelsesliv og om våre sosiale interaksjoner, som gir oss muligheter til å oppnå bevissthet om og bruk av vårt språks mange funksjoner og gir oss evne til refleksjon, de utvikles senere og etter at vi er født. Pannelappene regnes ikke for ferdige før i tyveårsalderen. 

DET SOM KOMMER TIL SYNE  fra syvende/niende uken (forutsatt at vi regner embryo- og fosterperioden til 38 uker) er refleksive reaksjoner styrt fra hjernestammen. Da fosteret er omtrent 5 cm langt og ca ni uker gammelt begynner utviklingen av den første, i en serie av såkalte primitive reflekser, som vi trenger ved fødselen og i noen få måneder etterpå. Utviklingen av sansene har -  i tredje uken - begynt med berøringssansen og deretter med likevektsansen/vestibularsansen.  Bestemte sansepåvirkninger utløser bestemte refleksive reaksjoner. Barnet fødes med et visst antall  ferdigutviklete primitive reflekser, som hver har sin "egen" ubevisste og stereotype reaksjon, styrt fra hjernestammen.  

HJERNEAKTIVITETEN HOS DET NYFØDTE BARNET ER STORT SETT BEGRENSET TIL HJERNESTAMMEN, LILLEHJERNEN OG TALAMUS. 

VÅR HJERNE BYGGES OPP LAG ETTER LAG, MED DE NYESTE DELENE SIST OG ØVERST. Hjernen bygges opp av et tett vevet nett av nerveceller og av hjelpende, beskyttende og isolerende gliaceller. Etter tre uker i livmoren, i forbindelse med at forløperen til ryggmargen formes, og i løpet av de femten neste ukene,  produseres brorparten av hundre milliarder nerveceller. Med denne celledelingen og cellenes "migrasjon" starter dannelsen av ulike områder i hjernen. Straks en nervecelle er blitt til,  "vandrer" den bort fra sitt hulrom langs med stier, laget av gliaceller, til forutbestemte områder, og alt høyere opp. Halvveis i svangerskapet er hjernens hovedstrukturer dannet og de fleste nervecellene har underveis funnet sin endelige plass i det vevde nettet. Likevel, denne tilstanden er kun gjenstand for en ny begynnelse. Nervecellene er, slik Lise Eliot skriver, kun i sin ungdom. De har noen dendritter og et lite tynt akson festet til sin kropp og kan foreløpig ikke gjøre stort.  Lise Eliot, (2000) What´s going on in there? p. 25-26

Som nyfødte har vi altså de fleste av våre nerveceller, men forbindelsene mellom dem og andre celler er få. For å virkeliggjøre kommunikasjonspotensialet, fortsetter Lise Eliot, må også synapsene - koblingen mellom to celler- utvikles. Den prosessen begynner for såvidt tidlig nok -i femte uken- men er mer langvarig enn den for nervecellene. Cellene i hjernebarken - cerebral korteks - bruker lengst tid på dette arbeidet. Der foregår utviklingen av synapser gjennom graviditeten, gjennom største delen av det første og i noen områder langt inn i det andre leveåret, og videre gjennom hele livet.  

HJERNENS PLASTISITET

Jo mer vi gjentar erfaringer av alle slag, også via tenkning, jo bedre isoleres de aktuelle nervetrådene og jo raskere og sikrere vil signalene transporteres og kobles om innenfor nervecellenes og andre cellers strømnett. Jo flere nye erfaringer vi gjør jo flere synapser vil måtte brukes. Så lenge synapsene er tilgjengelige lar seg nye forbindelser lett lage og ved fortsatt stimulering kan synapsenes struktur og egenskaper endres, og nye synapser kan lages. Og jo flere hensiktsmessige forbindelser vi lager desto bedre bruksgrunnlag har vi. Vi kan også bygge nye nettverk. Det er viktig å notere seg nyere nevrobiologisk forskning om hjernens plastisitet, som viser at sentralnervesystemets struktur, i større grad enn tidligere antatt, kan påvirkes positivt og endres, også i voksen alder. 

MULIGHETER FOR BEVEGELSE

REFLEKSENE ER UBEVISSTE OG STEREOTYPE REAKSJONER. Barnet "fekter" med armene, skriker og suger, sparker med bena og griper med hendene, alt refleksivt utløst fra hjernestammen etter ulike sansepåvirkninger. Refleksenes gjentatte og fastlagte bevegelsesmønstre, og sansenes og refleksenes gjensidige påvirkning på hverandre, fører til oppbygging av nevrale forbindelser og legger grunnlaget for forbindelser til høyere deler av hjernen. Muskelspenningen utvikles og etterhvert blir bevegelsene mer modne.  Refleksene gir på den måten et grunnlag for barnets motoriske ferdigheter. Ved fødselen skal de primitive refleksene normalt være ferdig utviklet og sterke nok til å utføre sine oppgaver. Endringen fra primitive refleksbevegelser til hensiktsmessig kropp -og bevegelseskontroll skjer ikke automatisk, men er en prosess, som krever stimulans, tilrettelegging, motivasjon og muligheter. 

GRAVITASJON

Vårt forhold til jordens tiltrekningskraft spiller en vesentlig, ja en helt grunnleggende og vedvarende, rolle for vår utvikling.

LIKEVEKTSANSEN/vestibularsansen er den av våre sanser som er ferdigutviklet i løpet av graviditeten og klar for arbeid fra fødselen av. Den må lære å samarbeide effektivt med systemene til bevegelsessansen, synssansen og hørselssansen. Ved fødselen er også opplevelsen av gravitasjonen en ny erfaring. Refleksive bevegelser bedrer det nyfødte barnets muskelspenning og gir muligheter for ganske snart å kontrollere hodets stilling. Da barnets hode kommer i underkant av kroppens mittlinje strammes muskulaturen da TLR, den toniske labyrintrefleksen, utløses med en utstrekning bakover, mens densamme refleksens bøyning fremover gjør at muskulaturen slapper av. Liksom ATNR, den assymetrisk toniske nakkerefleksen, utløses med utstrekning av den ene sidens arm og ben samtidig som den andre sidens arm og ben bøyes.

Med hodet hvilende på vår skulder og liggende på magen på gulvet, og på rygg, får barnet gode øvelsesmuligheter og etterhvert overtar de posturale retningsrefleksene. Gravitasjonsopplevelsen stimulerer og motiverer til aktivering av nakkemuskulaturen. Hodekontroll er nødvendig for en videreutvikling av et altmer modent og koordinert bevegelsesrepertoar, fra det å se, rekke/nå og gripe, å snu seg rundt, å sitte, å åle og krabbe - og til slutt stå oppreist med god balanse. For hver ny bevegelse vil barnet på ulike måter erfare denne stabile gravitasjonspåvirkningen og oppleve en indre motivasjon for å tilpasse seg og mestre den. Etter at barnet har begynt å mestre et aktivt liv på to ben, og både grunnleggende og mer avanserte bevegelsesmønstre trenes til de er automatiserte, frigjøres hjernekapasitet til intellektuell utvikling. 

Da de primitive refleksene har gjort det de skal, skal de underordnes og gå over i mer modne bevegelsesmønstre. Her har utviklingen av de posturale refleksene en viktig rolle. Integreringen av de primitive refleksene i nye funksjoner, skjer altså via sentralnervesystemets modning i kombinasjon med barnets interaksjon med omgivelsene. De posturale refleksene påvirker våre grunnleggende ferdigheter når det gjelder balanse, motorikk og øye-hånd koordinering og skal være med oss resten av livet.   

FERDIGHETER ER i hht Magne Nyborg LÆRT, LAGRET OG REKKEFØLGEORDNET GRUNNLAG FOR VÅRE HANDLINGER, og for våre muligheter til å identifisere tilsvarende hendelser. Dette må gjentas gang på gang dersom oppbyggingen av de nevrale forbindelsene skal fungere. Etterhvert og ved øvelse, blir tilsvarende ferdigheter automatiserte, slik at vi ikke trenger å være oppmerksom på hver bevegelse eller tenke på selve utførelsen. Automatisering kreves hvis utførelsen av bevegelsene skal være flytende og god.  Ferdigheter er videre, enten perseptuelle eller motoriske eller både og. Å kjenne igjen melodier, tale og tegnspråk er eksempel på perseptuelle ferdigheter. Eksempel på motoriske ferdigheter er å svømme, å stå på ski, å tale, å skrive og å bruke tegn. Å danse etter rytme, spille etter noter og å lese er eksempel på perseptuelt-motoriske ferdigheter. 

Forbindelsene mellom våre nerveceller, og andre celler, må stimuleres for å utvikles i en mengde av forgreininger og med alle tilhørende koblinger. I interaksjon med våre omgivelser, våre sanser og vår motorikk skapes påvirkninger og signaler som sendes for videre oppbygging av nevrale forbindelser og et hensiktsmessig kommunikasjons- og strømnett. Vår lillehjernes oppgave er å styre og kontrollere utførelsen av hver bevegelse. Den regnes også for å ha ansvar for reguleringen av våre posturale reflekser. Nervefibre fra hjernen via pyramidaltrakten til ryggmargen styrer frivillige bevegelser. Etter at en ferdighet er godt lært og trent på, inntil automasjon, kan den lett tas i bruk. Alle ulike bevegelser som utføres ofte, vil bli mer bestemte, permanente og etterhvert automatiske. Jo mer barnet beveger seg (grovmotorisk og finmotorisk) desto bedre vil bevegelseskontrollen bli. 

OM MOTORIKK, KOORDINASJON OG LATERALITET

MOTORIKK HANDLER OM EVNE TIL BEVEGELSE og om det å selv forflytte seg, noe vår proprioseptive sans og vestibulære sans er en forutsetning for. Grovmotorikk omfatter kontroll av kroppens holdning, de store bevegelsene som inngår i for eksempel det å rulle, krype, sitte, gå, hinke og andre forflyttningsbevegelser. Finmotorikk omfatter kontroll av de finere og mer avgrensede bevegelsene som man bruker da man for eksempel skal gripe, skrive, spille instrument, sy, snakke/tale og ellers bruke munn, øyne, hender, føtter, fingrer og tær. 

FERDIGHETER, bevegelse og -mønstre, må gjentas gang på gang skal oppbyggingen av de nevrale forbindelsene fungere. Etterhvert og ved øvelse blir ferdighetene automatiserte, slik at barnet ikke trenger å være oppmerksom på hver bevegelse eller tenke på selve utførelsen. Automatisering kreves hvis utførelsen av bevegelsene skal være flytende og god.  

KOORDINASJON ER ET SAMSPILL AV SIGNALER OG DE MUSKLER som trengs i en og/eller flere bevegelser og deler av bevegelsesmønstre. For å kunne konsentrere oss om det som kreves i øyeblikket (klippe, lese, skrive, kneppe knapper, lytte til undervisning, kjøre bil m.m) er det uhyre viktig å kunne utføre bevegelsen/e i riktig rekkefølge, vel avveid, samordnet og kontrollert uten å måtte tenke på utførelsen. 

LATERALISERING GJELDER GRADEN AV SPESIALISERING I HENHOLDSVIS HØYRE OG VENSTRE HJERNEHALVDELs funksjoner. Hver halvdel av storhjernen får sine spesielle ferdigheter. I de første leveårene fungerer hjernehalvdelene hver for seg, nerveforbindelsene mellom de to delene er ennå ikke ferdig utviklet. Først etter at fordelingen av de ulike ferdighetene i hver sin hjernehalvdel er gjennomført, vil barnet kunne oppfatte at kroppen består av to deler. Jo klarere fordelingen er, og jo bedre ferdighetene er, desto lettere vil samarbeidet mellom hjernehalvdelene fungere.

TIL TROSS FOR NORMAL UTVIKLING ELLERS

kan refleksutviklingen hos noen barn bli forstyrret slik at noen av de primitive refleksene ikke utvikles og underordnes slik de skal, og de posturale refleksene, som skal være aktive, blir da enten ikke, eller mangelfullt, utviklet. Dette har store konsekvenser for barnets utvikling og virker hindrende i hennes eller hans muligheter for å mestre bestemte ferdigheter og krav innen utdanning. Primitive reflekser, som er tilstede etter at barnet er blitt ett år, og posturale reflekser, som enten ikke er tilstede eller er mangelfullt utviklet, etter at barnet er tre og et halvt år, indikerer et umodent sentralnervesystem/en umoden nevromotorisk utvikling. (Sally Goddard Blythe)

For mange år siden fant man ut at mange barn, som fikk diagnosen lærevansker, hverken hadde ålt eller krabbet da de var små. Det er nå opp gjennom årene gjennomført flere studier internasjonalt som viser at mange barn med ulike former for lære- og atferdsvansker har betydelige problemer knyttet til balanse, koordinasjon, synsfunksjon og auditiv persepsjon. Etter hvert finnes økende bevis for at et umodent sentralnervesystem, diagnostisert ved fortsatt nærvær av avvikende primitive og posturale reflekser, spiller en betydelig rolle i balanse- og koordinasjonsproblemer, atferds- og emosjonelle problemer, spesifikke lærevansker inkl. dysleksi og ADD. Symptomene på neuromotorisk umodenhet/neurofysiologisk forsinkelse overlapper med andre ord symptomene vi kjenner igjen ved diagnoser som dyspraksi, dysleksi og ADHD. (Sally Goddard, 2002/2005)

De fysiske kravene man stilte, og fortsatt stiller, til barn, for at de skulle kunne lykkes på et aldersbestemt utdannelsesnivå med gjengse metoder, gjorde at Peter Blythe (på 1960- tallet) begynte å søke etter en fysisk forklaring på problemer innen læring og atferd. Han fant etterhvert frem til at man- etter først å ha funnet frem til primitive reflekser og posturale reflekser hos barnet og deretter å ha analysert og vurdert deres styrke og aktivitet - kunne bruke den kunnskapen, som et redskap for å finne forklaringer på hvorfor et barn ikke presterer som forventet relatert til sin alder.

Peter Blythe og Sally Goddard Blythe ved The Institute for Neuro-Physiological Psychology (INPP) i Chester, England - er ledende innen kunnskap og forskning om sammenhengen mellom menneskets nevromotoriske modningsnivå, atferd og læringsprestasjoner.

Nedenfor finner du noe informasjon om et fagfelt som etterhvert er godt kjent i skole- og forskningsmiljøer i Europa (særlig England, Skottland, Tyskland og Sverige) og USA. Se også  www.inpp.org.uk